De primære materialene som brukes til plastflaskeemballasje er kategorisert i syv typer, basert på resirkuleringskodene som finnes på bunnen av flaskene. Disse materialene skiller seg betydelig ut når det gjelder egenskaper, tiltenkt bruk og sikkerhetshensyn:
Nei. 1: PET (polyetylentereftalat)
Nøkkelegenskaper: Svært gjennomsiktig, lett og lufttett. Det er ekstremt kostnadseffektivt og det vanligste materialet som brukes til drikkevareemballasje.
Temperaturgrense: Omtrent 70 grader. Eksponering for høy varme eller langtidslagring av alkohol eller oljeholdige væsker kan føre til utlekking av skadelige stoffer; gjenbruk anbefales ikke.
Typiske bruksområder: Drikkebeholdere for engangsbruk, for eksempel for mineralvann, kullsyreholdige drikker og fruktjuicer.
Nei. 2: HDPE (polyetylen med høy tetthet)
Nøkkelegenskaper: Motstandsdyktig mot syrer og alkalier, svært slagfast, kjemisk stabil og motstandsdyktig mot forurensning.
Vanligvis ugjennomsiktig og stiv, den er godt egnet for beholdere med stor kapasitet og er lett å rengjøre.
Typiske bruksområder: Emballasje for husholdningskjemikalier og legemidler, som vaskemiddelflasker, kroppsvaskeflasker og ugjennomsiktige medisinflasker i plast.
Nei. 3: PVC (polyvinylklorid)
Nøkkelegenskaper: Svært allsidig og rimelig; kan produseres i enten stive eller fleksible former.
Temperaturgrense: Kun 81 grader. Ved høye temperaturer kan den lett frigjøre giftige vinylkloridmonomerer. Den brukes nesten aldri til plastflasker som kommer i direkte kontakt med mat.
Typiske bruksområder: Regnfrakker, byggematerialer og plastbeholdere som ikke er næringsmidler; bruken i matemballasje er strengt begrenset.

