De primære materialene som brukes til plastflaskeemballasje er PET, HDPE og PP. Tallene 1 til 7, funnet inne i en trekant på bunnen av flaskene, er harpiksidentifikasjonskoder pålagt av nasjonale standarder; disse indikerer de spesifikke egenskapene og sikre bruksgrensene for hvert materiale.
Egenskaper og bruksområder for hvert materiale
Nei. 1 PET (polyetylentereftalat): Oftest brukt for flasker med mineralvann og kullsyreholdig drikke. Selv om den er svært gjennomsiktig, har den en varmemotstandsgrense på bare 70 grader; overskridelse av denne temperaturen kan forårsake deformasjon og potensiell utslipp av skadelige stoffer. Det anbefales ikke for gjentatt etterfylling med varmt vann eller for langtidslagring av matolje.
Nei. 2 HDPE (High-Density Polyethylene): Brukes ofte til rengjøringsutstyr, kroppspleieprodukter og melkekanner. Den tåler temperaturer opp til 110 grader. Matvarebaserte versjoner er trygge for matoppbevaring, men gjenbruk anbefales ikke hvis beholderen ikke kan rengjøres grundig.
Nei. 3 PVC (polyvinylklorid): Sjelden brukt til matemballasje; mer vanlig i gjenstander som regnfrakker og byggematerialer. Det kan frigjøre giftige stoffer ved oppvarming og bør ikke komme i kontakt med matvarer.
Nei. 4 LDPE (Low-Density Polyethylene): Brukes ofte til plastfolie (plastfolie). Den har dårlig varmebestandighet og vil begynne å smelte over 110 grader; derfor bør den ikke brukes til å pakke inn mat som deretter varmes opp i en mikrobølgeovn.
Nei. 5 PP (polypropylen): Den eneste plasttypen som er trygg for bruk i mikrobølgeovn. Den tåler temperaturer opp til 130 grader og brukes ofte til soyamelkflasker og matbeholdere som kan brukes i mikrobølgeovn. Den kan gjenbrukes etter skikkelig rengjøring.
Nei. 6 PS (polystyren): Brukes til gjenstander som nudelskåler og hurtigmatbeholdere. Den er ikke varmebestandig, kan ikke brukes i mikrobølgeovn, og er uegnet for varme matvarer, spesielt gjenstander som er svært sure eller alkaliske.

